To håndtegn og en ringeklokke

Det finnes bare to håndtegn verdt å kunne, og sammen dekker de alt du trenger å formidle. En hånd rett opp i luften betyr «jeg stopper». En arm rett ut til siden betyr «jeg svinger den veien». Det er hele ordforrådet, og her bruker alle det hele tiden.

Å tegne er et lovkrav, ikke en høflighet, og grunnen er tettheten. På en travel sykkelvei kan det være et dusin folk bak deg, alle raskere enn du tror, og ingen av dem kan se forbi deg. Tegnet ditt er den eneste advarselen de får. Gi det i god tid – før du bremser, før du svinger – ikke mens du allerede gjør det, for da forteller du hva som skjedde i stedet for hva som er i ferd med å skje.

Før du tegner, se deg om. Rekkefølgen er alltid den samme: se over skulderen, gi tegnet, flytt deg så. Å tegne først og se etterpå er å varsle en manøver inn i et rom du ikke har sjekket er ledig.

Sykkelen din må også ha en ringeklokke som virker – det er påbudt utstyr, og en sykkel uten er ikke lovlig i trafikken. Men klokken er et faresignal: den skal bare brukes når det er nødvendig for å avverge en fare. Man ringer altså ikke for å passere, like lite som man tuter for å kjøre forbi i bil. Hører du en klokke bak deg, ta det som en advarsel: hold linjen din, bli på høyre side og la den andre komme forbi.